Jirisan nasjonalpark

Torsdager er dagen for "lerketurer". Denne torsdagen var det lagt opp til høstens vakreste eventyr. Turen skulle gå til Jirirsan nasjonalpark og Cheonwangbong 1915 moh, det høyeste fjellet på fastlandet, skulle bestiges. Jeg er glad i å være ut i marka, jeg er glad i å gå tur, men har aldri vært noen toppturdame, og jeg hadde slettes ikke tenkt meg med. Aldri i livet! Men når den ene turvenninnen min etter den andre meldte seg på, og insisterte på at jeg burde ble med, så hoppet jeg like så godt i det...

Dagen før avreise angret jeg noe voldsomt, det skulle bli en laaang og tøff dag. De glade lerker er en gjeng med superspreke damer. Bussavgang kl 06.00, to timers kjøretur til Jirirsan og så en 6-8 timers tur. Jeg brukte masse energi på å grue meg, det kjentes som jeg skulle på polekspedisjon. Jeg var slettes ikke sikker på at jeg skulle prøve meg på toppen, men heller bare rusle rundt i nasjonalparken i vakre høstfarger, kose meg og knipse bilder. Vi var flere som hadde sagt at vi ville danne en baktropp, så det trygget meg, jeg var ikke alene.

Opp kl 5.00, alt for lite søvn, trivelig busstur med hyggelige damer. Da vi var på startplass hadde jeg enda ikke bestemt meg for hvilken tur vi skulle gå, men jeg følte meg likevel roligere enn dagen før. Jeg hadde aller mest lyst til å ta det med ro opp mot toppen, i stedet for å vandre rundt i nasjonalparken. Det ville flere av de andre baktroppdamene også, så slik ble det. Jeg tok det helt rolig, og gikk veldig bra de første 3-4 kilometerne, så startet helvetsturen opp de siste 100-200 høydemeterne til sheltert hvor vi skulle pause. Til tross for jevnt påfyll av vann og energibarer, var jeg skrubbsulten og beina var tunge som bly. Gikk 5 meter - pause, 5 meter - pause, 5 meter - pause... Til slutt nådde vi Jangteomok shelter, 1700 moh. Jeg var kjempefornøyd og stolt med prestasjonen. Det hadde vært utrolig gøy å få med seg toppen også, den verste høydestigninga var unnagjort. Men vi måtte nå toppen før kl 13.00. Her har de vakt som jager ned folk i den tida, slik at alle kommer seg ned før det blir mørkt! Vi 5 som kom til shelteret sist, bestemte oss for å ta en god pause der, før vi ruslet ned i igjen den flotte veien langs elva, uten stress. En av oss ville også ta en dukkert i vannet på nedturen! Jeg var utrolig glad for at vi tok det valget vi tok. De siste par kilometerne streiket beina mine. Muskulaturen rundt knærne var helt kaputt. Jeg var så heldig å få låne meg et par staver, så beina fikk litt avlastning. Slik er det når man er sånn passe utrent og legger ut på langtur. Jeg angrer slett ikke, det var en fantastisk tur, jeg utfordret meg selv til de grader. For meg er det bedre å ikke stresse for å nå toppen, men heller kunne ta det med ro, se seg rundt og nyte naturen.
Så nå er jeg øm i muskulatur, sliten, stolt, kry og lykkelig!

Bussen kl 06.00 en torsdag morgen!

På denne turen var vi 32 glade lerker.

Hele troppen samla til fellesbilde.

Da er vi i gang!

Dette skiltet møtte oss ganske tidlig...
Google translate sier noe som: vill dyr, animal, forsiktig... 

I følge Google translate betyr dette:
i dalen
cooking
forby camping
bading forbudt
brudd på loven
i henhold til artikkel
under straff
bot
Jiri National Park Director

Bare 5.2 km igjen hvis man går den bratteste veien.
Vi skulle gå en litt lengre vei, om Jangteomok shelter.

Vi starter i flokk, men fort danner det seg grupperinger, og alle finner sitt tempo.

Her er turstiene utrolig godt tilrettelagt.
Mye arbeid.

Opp steintrapper...

...inn mellom høyt gress, nesten litt jungel...

...høstløv...

...over bruer...

...langs elva...

... i de vakreste høstfarger...

...sola titter fram og gjør det enda vakrere...

...vi går over hengebruer...

...opp bratte trapper...

...nydelige fargekombinasjoner...

...vakre fossefall...

...et godt stykke igjen...

...aller siste kneika...

...og endelig når vi shelteret.
Et hus for overnatting og dette huset for å lage mat.

Endelig matpause, etter 3,5 timer.

Flott utsikt!

Mange ravner i området.

Vi er veldig glade for å ha nådd 1700 moh.

Klar for siste nedstigning!

Smale passasjer

Vi fulgte elveleiet.

Jeg må jo piffe opp bildet med mitt blide åsyn!

Flotte bruer

Mange små varder

Jeg kan ikke se meg mett på disse vakre høstfargene

Ville planter som kunne stått på stua mi hjemme i Norge

Gudrun var så tøff at hun badet i dette forfriskende vannet.

Jeg er litt misunnelig, og angrer på at ikke kastet meg uti.

Knallrøde trær, greier ikke slutte å ta bilder.

Litt mindre høstfarger betyr at vi straks er nede.

Turen nærmer seg slutten, omgivelsene er så vakre, temperaturen er
nydelig og dagen har vært fantastisk, tross for blodslit. 

Endelig kan vi tøye ut, slappe av, ta en pils,
spise koreanske pannekaker med sjømat før bussen kommer.
God stemning!
Takk for turen til alle de glade lerkene!

Jeg gikk den gule linja.
Den siste biten, markert med rosa tar jeg neste gang...

27 glade lerker som kom seg til topps på Cheonwangbong, 1915 moh

5 lykkelige lerker og 2 stk fotoglade koreanere på 1700 meters høyde