 |
| Turmålet: Et av verdens mest lukkede land. Sosialisme. Kommunisme. Stalinisme. Juche. Pyongyang, DPRK - Democratic People's Republic of Korea, på folkemunne; Nord Korea. |
 |
| Dette er altså turistkortet for å komme inn i DPRK. Ikke så vanskelig å få tak i som en skulle tro. Vi reiser med et godtkjent kinesisk reisebyrå KTG - Korea Travel Guide, og får kyndig hjelp og mange instrukser derfra på hvordan vi skal søke om div visum osv. |
 |
| Vi ser litt strenge ut på bildene... |
 |
| Med avreise fra Kina, for vi kan definitivt ikke komme oss inn i Nord via Sør, merkelig nok..., var den største utfordringen for meg å få dobbel entry visa til Kina. Dette pga mitt utgående koreanske aliencard. Jeg måtte derfor satse på å få 24 timers visafri inngang til Kina, i forkant av turen. Kinavisaet ville jeg spare til jeg skulle reise ut fra Nord, slik at jeg var HELT sikker på å komme ut derfra... |
 |
| Hurra, jeg kom meg inn til Kina. Det var faktisk på Gimhae airport (Sør Korea), de var mest skeptiske til å la meg reise. 20 minutter, mange telefoner og flere damer måtte trå til for å godkjenne reisen min til Beijing-DPRK-Beijing med kun et kinesisk innreisevisa. Starbucks er møteplassen på flyplassen i Beijing. Vi har vårt første møte med turgruppa, Rayco fra KTG som vi har mailet masse med, og Tim som er representant fra KTG og skal følge oss til Nord-Korea. |
 |
| Nord-Korea by air. Kan jeg skimte noen fangeleirer tro? Vi hadde en heller spesiell flytur. Betryggende med de tre s'er: Spypose-sikkerhetsbrosjyre-sikkerhetsvideo! Sikkert ikke mange av dere som har hørt om flyselskapet Air Koryo, så litt skeptisk i utgangspunktet. Fikk servert hamburger. Null reklame, men på Tv'n ruller og går Nord-Koreansk patriotisk musikk man ikke hører utenfor landegrensene. Etter et par timers flytur og litt turbulens, stilles klokka en halvtime fram (litt sære), er det tid for en heller humpete og vinglete innflyging. Det gjorde inntrykk på en ellers trygg flypassasjer i sin beste alder, som denne gangen var glad hun heller skulle ta toget ut av landet. Det var heller ikke noe trøst når vi hørte engstelsen hos den to meter lange ungareren fra turgruppa vår, som viste seg å være hobbypilot... |
Flyet var fullt, det var kanskje omkring 100 turister ombord. Koreanerne var i tre kategorier; 1. menn over 50 i mørke dresser satt stort sett fremst i flyet. kankje var de partitopper og handelsfolk med viktige møter i Kina eller andre steder. 2. Ulike mennesker i ulike aldre i uniformer som vi skulle se mange av. Brune og gammeldagse, minner om krigens dager. Begge kategoriene hadde røde pins med bilde av de to avdøde, Kim Il Sung og Kim Jung Il. Alle i landet hadde faktisk slike, viste det seg, enten de var medlem av arbeiderpartiet eller ikke. 3. To unge fornemme damer på rundt 20 år, som hadde med seg all verdens kofferter og poser inn på flyet. Hår og klær var utsøkt og så kostbart ut, de var tydelig en del av eliten.
Ut av vinduet så vi den kinesiske mur, deretter mange nakne fjell, og til slutt enorme landbruksområder. PÅ flyplassen i Pyongyang så vi ca 10 fly, de fleste i opplag og med plastfolie på vinduene. Flyplassen var mindre enn Kjevik i følge Ingrid. Vi gikk inn i en liten terminalbygning, med tre innganger: Terminal 1, 2 og 3.
Utsjekk bestod av passkontroll og gjennomgang av bagasjen. Vi måtte vise fram kamera, mobil og all litteratur. De undret seg over klokka mi (digital treningsklokke). De norske bøkene ble godkjent. Kamra kastet de et raskt blikk på. All politisk, pornografisk, religiøs litteratur og alle aviser er strengt forbudt. Omsider kom vi oss gjennom, til tross for at jeg hadde lagt igjen bagasjelappen i flyet.
Det ble lang ventetid for oss, for en argentinsk mann strevde med å komme seg inn i landet. I ankomsthallen var det en butikk med varer fra bla Tyskland og noe fra H&M. Jeg hadde glemt tannkrem, og så de hadde små reisetuber. Tenkte det kunne være lurt å kjøpe en slik i stedet for å snylte på Ingrid. Min minste seddel var 5 euro, men de hadde ingen vekselpenger, så jeg droppet det.
 |
| Kim, vår sjarmerende engelsktalende guide tok imot oss. Kim er kjent og populær for sin utmerkede guiding i DPRK. Hun møtte oss med sitt smilende åsyn på flyplassen i Pyongyang, sammen med med beskjedne Che. Her sammen med ei spansk dame bosatt i Kina. |
 |
| Stor skrytetavle på flyplassen hvor de hadde bilder over begivenheter selveste Kim har vært med på. Må bare ta bilder, men ikke kutt bildet midt på. Vær vennlig vis respekt! |
 |
| Vi var nok den siste turgruppen til å forlate flyplassen denne kvelden. Det tok et par timer ekstra for oss, på grunn av argentineren som har reist rundt omkring i verden i 5 år nå. Han har en feil i passet sitt, det var krysset av for female i stedet for male... Typisk, her skulle det bli lagt merke til. Dette er første gangen han har blitt stoppet. Vi måtte nesten le litt. Men, han kom seg inn etter mye om og men, måtte betale en passelig sum. Går nok direkte i Kims lommebok... |
 |
| Ikke akkurat trengsel på parkeringsplassen her. |
 |
| Dette er turbussen vår som vi blir fraktet rundt de neste dagene. På tur inn til Pyongyang ble vi ønsket velkommen, også fikk vi en del regler. Det kan kalles forbud. Den første regelen gjaldt lederne deres, de 3 Kimene, noe som kunne være vanskelig for oss turister å forstå. Man må vise respekt for bilder og statuer av lederne. Videre instrukser skulle vi få ved de aktuelle stedene, men når vi skulle ta foto måtte vi ta i helfigur og, og for all del: ikke brett bilder av lederne. Man skal ikke snakke nedsettende om lederne (vi tok det ikke for god fisk at ingen kunne norsk, så vi torde ikke uttrykke så mye, hvem vet om det er skulte mikrofoner i bussen, på hotellrommene el). |
 |
| Yanggakdo hotell - 47 etasjer med en roterende restaurant på toppen, som ikke roterer. Vi spiste frokost der to dager, nydelig utsikt. Hotellet ellers er preget av alderdom, men uten tvil en stolthet som nybygg. Vi kunne gå fritt på hotellet, hvor vi ikke tilbrakte mer tid enn nødvendig, foruten i femte etasje hvor de ansatte holder til. Tallet 5 er utelatt i heisen, altså ikke valgbar, og etasjen er selvsagt derfor mystifisert blant turister og i media. Jeg har lest at en ung amerikansk turist tok trappene til 5. etasje, rappet med seg en propagandaplakat fra etasjen og fikk en dom på 14. år. Nysgjerrigheten rundt dette er stor, men vi droppet å sjekke det ut. I det hele tatt er vi usikker på om tyveribeskyldninger og andre ugjerninger i en del tilfeller kan være konstruerte. Uansett er straffen totalt urimelig og vi håper han kommer seg hjem fortere enn svint. |
 |
| Hallen på hotellet - ser overraskende flott og luksuriøst ut, tiltross for at det er preget av tidens tann. |
 |
| Første kvelden møttes vi til en blikjentøl i den roterende 47. etasje, som ikke roterte. Ingrid og jeg delte ei flaske, 0,7 dl. Kostet 3 euro. Det minste seddelen jeg hadde var 5 euro. Betalte med den, men null vekselpenger i retur, for det hadde de ikke... |
 |
| Rommet vårt. Svært enkel standard, men greit nok. Det var aldri mer dopapir der enn at vi greide oss gjennom kvelden, natta og morgenen, så vidt... Forøvrig sies det at rommene har ører... Vi torde rett og slett ikke snakke om hva som helst... |
 | ||
| Panorama Pyongyang - tatt fra hotellrommet |
 |
| Butikken på hotellet. Her kunne man kjøpe drikke, snacks, ginseng. Ikke så mye spennende. Når vi betalte hadde de ikke vekselpenger. Som plaster på såret fikk vi tyggis (da snakker vi et par tyggiser, ikke tyggispakker...). |
 |
| Alt dette nede i en heller stor trist kjeller med laaaange triste korridorer... Tilfluktsrom? |
 |
| Her er faktisk litt fasiliteter; svømming, biljard, restaurant, massasje, beauty massage, bowling, frisør, barberer, skjønnhetssalong, skomaker, karaoke, bordtennis, skredder. |
 |
| Har sett bilder fra denne spisesalen før, der salen har vært helt tom, foruten den gruppa som var på tur sammen. Det stemte ikke på denne turen. Maituren er en av de mest populære turene, så salen var full, og de ulike turgruppene reiste til de ulike attraksjonene og vi vandret rundt hverandre. |
 |
| Overraskende nok finnes datamaskiner på hotellet, som gjestene kan få lov til å bruke. Selvfølgelig under oppsyn. |
 |
| Da vi skulle forhøre oss om hvordan vi kunne få sendt en beskjed hjem, henvendte vi oss i resepsjonen og sa vi ville sende en "message". Underlig nok vi ble henvist ned i kjelleren hvor det sto ei dame og ventet på oss for massasje. Vi ble ganske lange i maske da. Forvirringen var komplett. Vel når vi hadde fått oppklart hvor vi kunne sende en beskjed måtte vi gjennom noen prosedyrer. Skjema måtte fylles ut, til hvem, adresse, hvilket land. ...@statoil.com går selvfølgelig til Norge, ikke Sør-Korea... Inge, mannen til Ingrid fikk mailen. Det kjentes greit å gi et livstegn fra et av verdens mest lukkede land! |
 |
| Dette bildet skulle jeg vel helst ikke tatt - bygning under oppføring. |
 |
| Oooops, her også. Lite anleggsvirksomhet å se. Ingen gravemaskiner, heisekraner, lastebiler eller dumpere. Noen få stillas rundt, ellers brukes primært håndkraft. Til gjengjeld er det svært mange sysselsatte rundt hvert prosjekt. |
 |
| Utsikt fra hotellet - Pyongyang (vi bor på ei øy, så det er ikke bare å snike seg ut og inn i byen. Et bevisst valg og la turistene bo her?) |
 |
| Her er det oppgradering av dyreparken. Skal bli ferdig til partikongressen. Oooops, glemmer meg til stadighet (ikke ta bilder av oppussingsobjekter)... |
 |
| Godt bilde av Pyongyang i sine pastellfarger og minimale trafikk. |
 |
| Får lyst på lørdagsgodt når jeg ser denne. Samme stil som den jeg kjøpte smågodt i på 70-tallet. |
 |
| Busser er et av transportmidlene som ble hyppig brukt, folk flest eier ikke biler. |
 |
| Mye folk gatelangs, til fots og på sykkel. Få ser ut til å ha det travelt. |
 |
| Det sykles til og fra. Et digert dekk bak på bagasjebæreren er ingen hindring. |
 |
| Kim Il Sung - den evige president - framstår som svært populær blant folk og barn. |
 |
| Kim Il Sung (Il betyr 1) viser og forklarer til sønn og arvtager Kim Jung-il. |
 |
| Ja som dere ser, hvor vi enn snur og vender oss får vi en påminnelse om hvem som styrer landet, og vi blir fulgt med. Store er bildene og mange er laget i mosaikk. |
 |
| Stor folkeskare som hedrer sin evige president. Her holder han tale for folket sitt. De er ivrige tilhørere. |
 |
| Den blå skolen er gutteskole. |
 |
| Rosa skole - jenteskole |
 |
| Litt av et veisystem her også... Det nyåpnede Sci-Tech complex i bakgrunnen. |
 |
| Viktig med gangbru og trafikkbetjent i et "trafikkert" område. |
 |
| Trafikkbetjenter i nesten hvert et kryss må være nødvendig i de "svært" trafikkerte gatene. |
 |
| He finnes også trekkspillbusser om noen lurte på det... |
 |
| Pyongyang i kjente farger og former. Med fabrikkpipe i bakgrunnen. Sikkert ikke noen form for forurensningstiltak og tanker om reduserte utslipp... |
 |
| Røde oppmuntringsflagg sees i byen og på landet. |
 |
| Brede gater, enkelte ganger opp til fire/fem felt hver vei. Her er det ALDRI trafikkaos. |
 |
| Barn og voksne ute på de brede fortauene. Noen på tur hjem fra jobb, noen leker, noen venter på bussen. |
 |
| Her er det tydelig at asfalten har lidd under tidens tann... |
 |
| Vanskelig å skille boligblokker og forretningsblokker. Kanskje er det en kombo. Ikke mye som minner om restaurant idet vi gikk inn i bygningene. |
 |
| Flere kiosker var det rundt omkring. Litt usikker på hva som kan kjøpes der, men et utvidet vareutvalg i forhold til avis og drikke, tror jeg. Vi fikk aldri muligheten til å handle i slike kiosker... |
 |
| Piknik i parken |
 |
| Nedgang til undergrunnen... |
 |
| Innenfor gjerdet ved blokkområdet står brakke på brakke på brakke side om side. Her bor militæret i tett i tett. |
 |
| De kan ikke skryte av så mange motoriserte hjelpemidler i dette landet. |
 |
| Pyongyang taxisentral En dag vi kjørte forbi sto alle pansrene åpne samtidig. Felles oljeskift? Nettopp fått nye forsyninger...???) |
 |
| Trikken går i hovedstaden! |
 |
| Det mye omtalte Ryugyong hotell, ble startet påbygd i 1987 og skulle stå ferdig noen år senere. Slik gikk det ikke. Betongkonstruksjonen ble stående til 2008 før et Egyptisk firma grep inn og gjorde ferdig fasaden i 2012. Bygget er fortsatt ikke i bruk, så vidt meg bekjent. Det ble i en periode kaldt spøkelseshotellet, og ble fornektet ved å manipuleres vekk fra offentlige bilder. De er ikke gode på å erkjenne feil og fiasko i dette landet. Koreanerne er ikke særlig ivrig på å fortelle noe særlig om denne 330 meter høye bygningen med sine 105 etasjer. Bygget sees i horisonten som en kjempediger pilspiss, og er landets høyeste bygning. Skal visst bli en roterende restaurant i toppen her også... |
 |
| Volleyspilling utenfor boligblokker |
 |
| Dette er plassen hvor vi ofte ser marsjering og parader. |
 |
| Trompetisten blåser ut sitt glade kommunistiske budskap. |
 |
| Her i landet må det jobbes med sine talenter. Kim spilte "Ballade Pour Adeline" for oss. |
 |
| De tre guidene våre. Che ("unge" Che), Kim og Che ("gamle" Che). Kim oppkalt etter hvem mon tro? og Che etter Che Guevara? |
 |
| En flørtende britisk representant fra reisebyrået. Damene storkoste seg rundt han. Litt for ung og frimodig ift å føle oss trygge om noe skulle skje i dette landet... |
 |
| Så er det dags for den kjente undergrunnsbanen. Er folkene der ned skuespillere? Er alt iscenesatt? Det er i alle fall laaangt ned, rundt 150 dybdemeter. Det sies å være den dypeste i verden. Kan nok brukes som tilfluktsrom. Her er tre rulletrapper. De to ytterste for mannen i gata, den i midten for militæret.... |
 |
| Her får vi ta bilder fritt, foruten nærbilder av folk og bilder av de tomme tunnelåpningene. |
 |
| Uniformerte betjenter jobber tydeligvis der nede. De er ikke glade i å bli fotograferte, og løper avgårde når det kommer en skokk med fotoglade turister. |
 |
| Unge Kim Il Sung i gull. Han følger med oss hvor enn vi går... |
 |
| Kim, arbeideren, soldaten, jordbrukeren og barna framstilles som en "big happy family". |
 |
| Lokale passasjerer. Antar dette ikke er skuespill. |
 |
| Er som et underjordisk palass. Flotte lysekroner. |
 |
| Flere vogner |
 |
| Leser proaganda- (visstnok) nyheter. |
 |
| Familie som er ute å reiser med metroen. |
 |
| Utsikt til Kumsusan Mermorial Palace of the Sun hvor Kim Il Jung og Kim Sung-il hviler. |
 |
| Fellesbildet av turgjengen ved mausoleet, også kalt Solpalasset. Besøket i mausoleet er noe av det mest spesielle og sære jeg har opplevd i hele mitt liv... Ville ikke vært det foruten, men har heller ikke behov for å gjøre det igjen. |
 |
| Vakker frodig park i front av palasset. |
 |
| Flott fontene. Noen tørster, og kanskje blir sommeren for tørr til at avlingene vil vokse... |
 |
| Dette skulle vise seg å være en meget spesiell dag og meget spesiell opplevelse. |
 |
| Spares ikke på å minne oss om hvor vi er. |
Dagen før besøket i mausoleet ble vi drillet i oppførsel og kleskode. Det peneste vi hadde med oss burde vi ta på oss. Skjørt/kjole med strømpebukse på oss damene (flaks at jeg putta ei oppi kofferten). Helst dress og slips på karene, i alle fall mørk bukse, i hvert fall ikke hullete eller dongeri (for amerikansk?). Oppmøte ti min før avreise grytidlig neste morgen, for å sikre at alle var riktig kledd. Vi ble alle godkjente. Briefing i bussen før vi ankom Kumsusan Memorial Palace of the Sun, som tidligere var den offisielle residensen til overhodet, fram til Kim Il Sungs død i -94.
Det startet med oppstilling fire og fire på rekke. Marsjering (heldigvis ikke i takt) gjennom bueganger fram til sikkerhetssjekken, en og en, damer og herrer hver for seg. Armene ned lags siden. Så var det sikkerhetssjekk. Først med metalldetektor, deretter gjennom sikkerhetskontrollen. Vi får ikke lov til å ta med oss noe inn, kanskje et lommetørkle om vi hadde bruk for det... Tampongen som jeg hadde i lomma måtte ut. De ante ikke hva det var. Glasskula på smykket til Ingrid vakte stor oppmerksomhet. Når alle hadde passert var det opp rulletrapper, eviglange rullebånd, ned rulletrapper, enda flere eviglange rullebånd. Ingen hender på ryggen, ingen hender på magen, ingen hender i kors, ikke lene seg til rullebåndene, ikke gå, bare stå, ingen prating, ingen smil, ikke noe tøys. Tålmodighetsprøve. Gravalvorlige damer i festkjoler og menn i dresser på hvert et hjørne. Lurer på hva disse vaktene får betalt. I tillegg var det selvfølgelig videoovervåkning. Det eneste vi kunne feste øynene på var utallige bilder av de tre Kim'er. Konstant koreansk patriotisk musikk setter oss i en sakral stemning. Når vi endelig nærmer oss selveste mausoleet var det vask, rull og tørk av skosåler, det var full støvsuging og blås av kropp og hår. Hele 9 fønere. Ikke et støvfnugg inn. Ny sikkerhetssjekk. Så inn i en gedigen marmorhall med ei majestetisk trapp, søyler og inngang til flere rom. Mange sikkerhetsvakter. Så trer vi inn i selve mausoleet med 4 enorme søyler, 6 sikkerhetsvakter. Vi besøkende går i rekker på fire og fire. Ei og ei rekke trer fram og bøyer seg, altså alle fire bukker i takt ved beina til selveste Kim - den store leder - den evige president. Han ligger der på et sarkofag med kroppen tildekket av flagget til arbeiderpartiet og hodet hvilende på en koreansk pute. Deretter er det samme prosedyre ved venstre side. Ved hodeenden er det ingen bukking, men må vente til de på høyre og venstre side er ferdigbukket før vi går til høyre side. Igjen er det bukking før vi går ut.
Vi blir så ledet inn i et skryterom fullt av medaljer, pokaler og utmerkelser. For harmoni, fred, heltedåder, antiatomvåpen osv. Flest fra Russland, Libya, Algerie, Nigeria, Kambodsja, Iran, Cuba og fra Arafat og Castro. Så er det museumsrom med togvognen til Kim Il-Sung og hans reiser, et rom med biler og rom med skip. Ubegripelig og en helt absurd persondyrkelse. Her blir koreaneren små og lederne omtalt som guder.
Deretter er det samme rundet med Kim Jung-il. Skovasking, støvtørking, bukking, liknende utmerkelser fra de samme landa, og museumsrom med tog biler og skip. Det sier noe om dimensjonene på palasset. Så er det den uendelige lange veien tilbake med sakral musikk, rulletrapper og rullebånd i taushet. Hendene rett ned. På motgående rullebånd kommer alvorstyngede koreanere i finstasen sin. Ingen blikkontakt. Noen tørker tårer. Dette er uten tvil en stor og viktig begivenhet/oppgave/forpliktelse, som selvsagt er frivillig, men alle ønsker å gjennomføre, helst flere ganger i året...
En i turfølget vårt sto over pga sin kristne tro, et forståelig valg. Jeg regner med koreanerne blir fortalt at utlendinger kommer for å vise sin respekt for de store lederne. Vi får håpe at det fører med oss noe godt som åpenhet og mindre frykt for andre, og en nysgjerrighet mot resten av verden.
Når vi spurte hvor ofte de besøker mausoleet. De besøker på ledernes bursdager og ulike helligdager. Kanskje 5 dager i året eller mer. Alle vil (og må nok) besøke mausolleet. Det er gratis.
 |
| Vi fikk mat tre ganger om dagen. Frokost på hotellet, lunsj og middag ble spist på ulike restauranter rundt om. Heller triste trappeoppganger opp til restaurantene. |
 |
| Lunsj og middag bestod i grunn av klassisk koreansk mat. Mange småretter med forskjellig vri. Suppe, varme eller kalde nudler, hvit ris, stekt fisk, fritert fisk, kylling eller potet og grønnsaker. Agurksalat, salatblader, tomat, kimchi, kokt eller stekt egg, biffkjøtt, svinekjøtt, sopp, spirer. En flaske øl og vann. Noen ganger te eller sojo, og formkake til dessert. Vi ble stappende mette, i motsetning til flertallet i landet som lever i hungersnød. Så rikelige måltid med bismak. |
 |
| Pyntet som det er klart for bryllup og fest. |
 |
| Flest turister på restaurantene. |
 |
| Fra gammelt av serverte de antall skåler ut fra status. Det høyeste antallet var 12. Dette må vel være tegnet på at turister har svært høy status i et land som ellers preges av hungersnød. Her serveres egg, tofu, seaweed, kimchi og andre fermenterte grønnsaker, i tillegg til suppe, ris og kjøtt. Før vi ankom restauranten fikk vi muligheten til å kjøpe langtidskokt hundegryte. Det var absolutt helt uaktuelt for meg. Sendte noen tanker til Siriusen vår hjem i Norge. Bordkavaleren min derimot var interessert i å prøve, så han tilbydde meg en smak. Det var neppe Bichon Frise som er hovedingrediens. Jeg er nok alt for nysgjerrig og redd for å gå glipp av noe. Det smakte deilig langtidskokt kjøtt i saus. Det var faktisk utrolig godt, men EN bit holdt i massevis. |
 |
| Russisk TV kanal viser konsert, og plutselig ljomer Alexander Rybak ut av høytalerne. Ble litt nasjonalistiske Ingrid og jeg da. |
 |
| Husker for noen år tilbake at jeg via google maps dumpet borti et mikrobryggeri i Pyongyang. Det hadde vært kult å vært på et mikrobryggeri der, så jeg begynte tidlig å tutre til turlederne om vi ikke besøke et bryggeri, og jommen sa jeg smør! |
 |
| Hvilken draft vi fikk vet jeg ikke, men smiler fra øre til øre gjør både tysker'n og jeg! |
 |
| Tim fra byrået spanderte tørrfisk med saus/dressing til. Ikke så verst for ei som slettes ikke er fan av tørrfisk (sorry Trine og John-Anders og dåkk andre tørrfiskfans....) |
 |
| Toalettforholdene er variable, alt fra hulldo som dette, til ordinært vannklosett i vår standard men med glassdører. Ingen garanti for toalettpair, ei heller såpe eller varmtvann. Takke meg til håndsprit. Dører som ikke kunne låses ble jeg IKKE vant til de fem dagene i landet, så jeg sprang flere ganger inn til de som gjorde sitt fornødne. |
 |
| Triumfbuen i Pyongyang er nyere, men selvfølgelig større og flottere enn den orginale i Paris. |
 |
| Reunification Monument står på motorveien ved utkanten av Pyongyang. By på den ene sida, landsbygda på den andre sida, og fører direkte til DMZ og den 38. breddegrad (grensa). Symboliserer to koreanske damer i tradisjonsdrakt med 5000 års felles historie. De holder et kart av et gjenforent Korea. Ganske rart når vi kjørte her. Vi kjørte ikke gjennom monumentet, men rundt. Det samme på returen. All annen trafikk (ikke mye trafikk å skyte av, men noe var det) gikk også utenom monumentet. Hvorfor vites ikke... |
 |
| Veistandarden er ikke på topp - kan vi ane lite penger i statsbudsjettet, eller rett og slett andre prioriteringer. Feilprioriteringer vil nok de fleste vestlige land si! Kim Jung-un er antagelig svært fornøyd med sine prioriteringer. |
 |
| På denne ekstremt brede veien, overdimensjonert for nordkoreansk trafikk er veiene så humpete at man må kjøre i lav fart og i sikksakk for å unngå whiplash. |
 |
| Slike ser en koreansk veikro ut. Her var også et par biler fra Geneve kommisjonen og røde kors. Ingrid grep anledningen og spurte en av de hva de gjorde der. Hjelpearbeid var svaret. Uka etter kom er artikkel i VG "Unike bilder: slik er livet EGENTLIG i Nord-Korea, av Arild Nyquist fra Røde Kors. |
 |
| Vi fikk forøvrig kun se toalettene innendørs, for salget var flyttet ut på en sådan flott dag. Her solgte de suvenirer som ikke hadde bruk for, og de hadde neppe vekselpenger. |
 |
| Pulverkaffe i gullkopper, det kjøpte vi! |
 |
| Her får man et bedre inntrykk av veibredden. Det er mer som en tifelts vei. |
 |
| I nabobyene til Pyongyang er det dårlig med asfalteringen... |
 |
| Blokkene her er ikke like velholdt som i hovedstaden. |
 |
| Widescreen DMZ - Korean Demilitarized Zone - altså buffersone og selveste grensa mellom Nord og Sør ved den 38. breddegrad. Her fotograferer vi som paparazzier. |
 |
| DMZ - her ser vi over til sør, men ser ingen soldater på den sida. For meg ser det ut som det må være planlagt hvem som skal ha turister når. Kan vi ane et visst samarbeid? |
 |
| Ei grense i betong Asfalt i sør - betong i nord |
 |
| Svært ivrige japanske turister ved forhandlingsbordet. |
 |
| Med ei hånd i sør og ei i nord. Hvilken side skal jeg velge? |
 |
| Soldatene fra nord passer på at vi ikke går ut døra til sør. Kan forøvrig se det norske flagget i samlingen over vinduet. |
 |
| Her har jeg plutselig kontakt med sør på mobilen min. Skynder oss å ta en selfie og sender et livsteng fra Nord. Jeg får umiddelbart svar fra Olav "DMZ?". Ekstremt nervøs etterpå for om noen har fanget opp min ugjerning... Men jeg kom meg heldigvis uskadd og problemfritt hjem igjen!!! |
 |
| Dobbelt piggtrådgjerde skal hindre inntrengere for å komme over til den 4 km breie demilitariserte sona, og evt rømme landet. På turen til og fra DMZ var det fire militære sjekkpunkter. Da måtte kameraene ned fra vinduet. Guidene og fotografen måtte ut av bussen, møte vaktene og vise fram ID kort. Ellers kunne vi ta bilder av naturen på landsbygda. Noen ganger fikk vi tilsnakk, dersom vi tok nærbilder av folk, bønder i fattigslig tøy, av militæret el. For som det ble sagt, at noen ville framstille landet som et fattig og dårlig land. En stund lurte vi på om den ene guiden var ute etter Ingrid og meg, da hun til stadighet kom å satt seg sammen med oss. Litt paranoide var vi kanskje. Det viste seg at hun var bilsyk pga at hun var gravid, og trengte å sitte lengre fram i bussen. Hun virket veldig sliten, hadde sin siste tur i felten og permisjonstiden hennes varer i 6 mnd. Da trekk vi et lettelsens sukk. |
 |
| Klare til å sperre veiene dersom det blir behov for det. |
 |
| Folk - her en soldat - går langs stiene. |
 |
| Snorrette veier så langt øyet kan se. |
 |
| Samarbeid i rismarka |
 |
| Her er det forsøk på planting av frukttrær. Håper virkelig de lykkes! |
 |
| Kanalsystem for vanning av jordene. Heldige er de som har vann tilgjengelig. Det er ingen selvfølge. |
 |
| Okse og arbeidere i horisonten |
 |
| Se hvor flott, snorrette grøfter og symmetriske basseng. Alt gjort med kroppsarbeid. |
 |
| Okse, arbeidere og to som tar en garantert velfortjent pust i bakken. |
 |
| Ikke mange på motorsykler. Tipper det er soldater som driver med oppsyn. |
 |
| Folk flest eier ikke biler, men noen jeeper så vi. De kommer seg jo rundt overalt. Kontroll skal de ha. |
 |
| På rad og rekke med hakker og spader - litt som de syv dverger. |
 |
| Typiske små landsbyer mellom jordene. Ser for meg at det er arbeidsfellesskap. De som bor i dette området jobber i lag. |
 |
| På tur til dagens åkerlapp. |
 |
| Her har soldatene slått leir på jordene. |
 |
| Snorrette grøfter, lite grønt i slutten av april, glissent og goldt i fjellene. Vi undrer oss mye over hvordan sesongen ligger an, men det svares det ikke på. |
 |
| Vakkert skue utover elva i kveldslyset |
 |
| Himmelen speiler seg i rismarken. |
 |
| Kim Il Sung og gårdbrukerne på Chongsan cooperative farm. Kim besøkte og overnattet på gården i flere dager, ga gode tips som ble nedskrevet og foreviget. Dette skal visst være en foregangsgård. |
 |
| Drivhusdama |
 |
| Kimchikål i bøtter og spann. |
 |
| To små jenter som rusler forbi på cooperativen, nysgjerrige og vinker til oss turistene. |
 |
| Vi fikk besøke en skole i cooporativen. I første etasje med gitter foran vinduene, står disse skapene. Garderobeskap til barna? |
 |
| I naborommet et stort badekar fylt med vann. Jeg lurer på om de bader både barn, voksne og tar klesvasken her... Klær henger i alle fall til tørk, og vannet er slettes ikke rent. Håper ikke dette er drikkevannet deres. |
 |
| I andre etasje møtes vi av 12 søte små i barnehagealder, syngende og dansende. De opptrer veldig ivrig og dannet. Ganske så rørende. Vi får danse med, så både Ingrid og jeg blir bydd opp til ringdans. |
 |
| Noen hadde med blyanter, skrivebøker, sjokolade og potetgull. Er usikker på om disse barna har smakt godteri før... |
 |
| Små fotavtrykk viser veien ned igjen. |
 |
| Hver gang barna går opp og ned trappene møter de store propagandabilder. Se hvor glade disse barna er i et forent Korea. VI ER BEST! |
 |
| Her går luftforsvaret, sykepleieren, militæret og matrosen sammen om å knuse amerikanerne. Disse veggbildene skriker mot barna hver eneste gang de går i denne trappa. Tipper det er noen runder i løpet av dagen. |
 |
| En dag dro vi til vestkysten av landet hvor de har et 8 km langt demningsanlegg - West Sea Barrage - de var svært stolte av. Bygd på 80 tallet for å forhindre flom, sikre energi til nærområdet og for å sikre vann til landbruket langs den viktige Taedongelva. Vi fikk sitte i lenestoler, rene limousinstoler for å se en dokumentar i reine filmavisenkvalitet. Den omhandlet byggingen og suksessen de opplevde da de gjennomførte denne byggingen. |
 |
| Modell av West Sea Barrage |
 |
| I Pyongyang står det 170 meter høye Juchetårnet - Juche = sjølberging |
 |
| Den grå steinen i midten er ....... Kim il Sungs Juchetanke gitt av studenter i Oslo, 1979. |
 |
| Vandrer i parken ved Kim Il Sungs barndomshjem og fødested. |
 |
| Kim Il Sung tenker som barn, de store tanker om landet og verden. |
 |
| Mangyongdae - Kim Il Sungs fødested og barndomshjem. |
 |
| Kim Il Sung, den evige president og stifteren av Jucheideen, vandrer hjemmefra og ut i den store verden. |
 |
| Her pynter de seg i fintstasen under øvingen til den store dagen - den 7. partikongressen som skal avholdes en gang i mai. Datoer blir tilsynelatende bare publisert noen dager før. Her i landet holder de nemlig kortene tett inntil brystet sitt. Disse folka er nå på vei til å ære den evige president og generalen, før de skal avgårde og øve. |
 |
| Vi får hilse på de to gedigne brosjestatuene (22 meter) av Kim Il Sung og hans sønn Kim Jung-il. kalt Mansudae Grand Monuments. Vi blir oppfordret til å kjøpe med blomster til nedlegging, også blir vi fortalt at vi skal stå på rekke og bukke dypt for lederne. |
 |
| Jeg antar at her er flere 1000 personer. Disse står faktisk disiplinert og venter på at vi, turistene skal bukke, nedlegge blomster, hedre og fotografere de store. |
 |
| Endelig er det befolkningen sin tur! Veldig fascinerende å være vitne til. De bukket samtidig, et dypt bukk som varte et par sekunder. Mektig skue. Mange hundre, kanskje 1000 mennesker ble som dørmatte overfor de to store. (Her har jeg syndet igjen... kappet litt av hodet til Jung-il... beklager det) |
 |
| Misson complited - så avgårde til øving, før neste folkeskare gjør seg klar for lik prosedyre.(Uuups - her også... Var så opptatt av å forevige dette, at jeg glemte å tenke på plasseringen av Kimene bildet) |
 |
| De klare for øving til partikongressen, flokker seg imens de venter på at regnet skal gi seg. |
 |
| Skolejenter ser på koret som øver til konferansen. Kanskje de ser kjentfolk? |
Vel tilbake i bussen ble det et stemningsskifte. De to spansktalende som reiste sammen med oss ble spurt om de drakk vann foran statuene, men nei. Vi ble alle spurt over høytaleren om det samme, og to av guidene trasket bakken opp mot statuene igjen for å avgi forklaring på vegne av turgruppa. Etter ei lita stund kom de tilbake uten noen videre forklaring. Det ble i annen sammenheng fortalt om en turist som sto på hendene foran statuen av lederne. Dette førte til at den ansvarlige guiden ble suspendert fra jobben i ett år. Hun hadde brutt sammen i gråt. Jeg ser ikke bort fra at det foreligger en eller annen form for straff når man "mister kontrollen" over turistene. Arbeidsleir? Mindre matrasjoner? Hvem vet? Men et eller annet får i alle fall guidene til å styre turistene som en saueflokk.
 |
| Ingrid ble spurt om hun ville nedlegge blomster ved Revolutionary Martyr's Cemetery. Her står bronsebystene av de mange heltene som har kjempet for landets frihet gjennom tidene. Her er det 500 trappetrinn opp til toppen, og med en fantastisk utsikt utover hele hovedstaden. |
 |
| Flere som har vært ut i samme ærend denne dagen. |
 |
| Workers' Party Foundation Monuments Hammer, sigd og kalligrafipenselen symboliserer arbeideren, bonden og de intelligente i landet. Monumentet er 50 meter høyt og er til minne om 50 årsjubileet for arbeiderpartiet. Her i landet er det ingen tilfeldigheter rundt de ulike symbolene. |
 |
| I en av de største byene Sariwon, og Kaesong like ved DMZ fikk vi se tradisjonelle koreanske bygg i et område som ikke ble berørt under krigen. |
 |
| På tur inn i museum med gammel koreansk historie. |
 |
| Tradisjonsrike kunst og keramikk. Det er dette som tilbys turistene. Dette er deres stolthet, men jeg tviler på at det er så mage turister som handler her. Dessverre, kanskje... |
 |
| Opp en lang trapp til en paviljong og en drage med utsikt utover Sariwon. |
 |
| Dragen sprutet ut vann når vi turistene kom forbi. Tviler på at de sløser med vann hele tiden. Deres måte og vise deres "overflod". Forkastelig når folk dør av sult og tørste. |
 |
| Gammelt ærverdig ekte koreansk paviljong i høyden over Suriwon. |
 |
| Flott utsikt utover byen |
 |
| Vel ned igjen Ingrid tester den melkehvite drikken Makoli, laget av hvete og ris. Er søtlig på smak og inneholder 4-6 % alkohol. |
 |
| Soldater i kiosken ja... Ikke lov til å ta bilder nei... |
 |
| Stort utvalg av postkort og frimerker med mye propaganda. Død over amerikanerne og seier til Korea. Vi måtte bare sende et kort til ei god venninne av oss i Evervill, men kortet kom aldri fram til Sør-Korea. Jeg sendte også kort til broren min og foreldrene mine. Kortene kom i en forseglet pose hvor det sto "mottatt skadd fra utlandet". De var ganske herpet. Kortene til ei venninne her i Norge og til jobb kom dessverre heller aldri fram. |
 |
| Varierende bokutvalg i bokhandelen.... stort sett med en KIM som forfatter... Jeg kjøpte "Korea's division and its Truth". Jeg låner den gjerne ut dersom du er interessert:) |
 |
| Er ikke helt uenig i akkurat det, men kommer an på innholdet. |
 |
| Bøkene er skatter (selv om det er ganske ensformige tema) i følge Kim Jong-il. |
 |
| The Pyongyang Times Avisen må for all del ikke knøvles, brettes over Kim Jung-un eller søles på. Vi torde ikke en gang røre avisa i falle jeg kunne gjøre noe galt, men forevige forsiden torde vi. Avisen er selvfølgelig styrt av staten og det er ingen fri presse. Værmeldingen blir lest opp hver fredag, programmet for f.eks 1. mai, ble opplest på TV dagen før. |
 |
| Noen fra turgruppa valgte å dra på akrobatshow. Litt om og men med deling av gruppa, vi var 6 stk pluss en turguide. Ettersom noen av måtte på do, ga det oss litt frihet. Det sier seg selv at hun ikke kunne følge med oss alle 6 på en gang. Men vi hadde ingen grunn til å være annet enn pliktoppfyllende og greie. Salen var flott, livemusikk med elendige høyttalere, bevegelige scener hvorav noen med isdekke og det viktigsete av alt, akrobatikk i verdensklasse! Konferansieren presenterte numrene på koreansk på en molodramatisk måte. Hørtes ut som hun skulle grine. En kunstnerisk måte å snakke på ifølge guiden vår. Salen var stor, helt full foruten en balkong på midten, som sikkert er forbeholdt lederen. |
 |
| Skolegrupper på akrobatshow. Regner med det er barna til fiffen som får slike muligheter. |
 |
| Hva vil de egentlig, disse fremmede folka... |
 |
| Litt skeptiske til å bli tatt bilde av, men stiller opp i posisjon. Dette bildet ble brukt i invitasjonen fra Sjømannskirka, til foredraget Ingrid og jeg ble bedt om å holde i etterkant av turen. Overveldende mange nordmenn som var interessert. |
 |
| Dimensjonene, materialvalget og arkitekturen er det ingen ting å si på ved Victorius Museum of War. Stiller meg derimot svært tvilende til at dette anlegget, passende ei disneyprinsesse ble planlagt og ferdigstilt på bare 10 mnd... |
 |
| Interessant å høre forskjellen på historien og fokuset fra henholdsvis sør og nord sine krigsmuseum. Noen sterke overdrivelser er i alle fall tydelig fra nord. "Amerikanerne tok livet av billioner koreanere". |
 |
| Dette amerikanske helikopteret ble faktisk skutt ned av en dame sier guiden triumferende. De to overlevende overga seg momentant. Ellers var det framvisning av fly, våpen og kjøretøy tatt fra fienden USA. Bilder av amerikanske soldater som overga seg, døde koreanske barn, seirende soldater. |
 | ||
| Er ganske så sikker på at de eldre dansedamene ønsker innflytelse utenfra, og at de er positiv til turister i landet. |
 |
| Noen barn er litt skeptisk til at jeg knipser. |
 |
| Så heldig meg som fikk være med og danse! |
 |
| Gledessmil! |
 |
| Ei skjønn lita tulle. Mora viste henne stolt fram! |
 |
| Mange i parken den 1. mai. Sikkert lenge sida karusellene og pariserhjulet har gått. Dette er den første fridagen på laaaang tid! |
 |
| Mange turbusser her også. Parken er nok åpen bare innimellom, når det er store viktige begivenheter. |
 |
| Skolejenta danser også. |
 |
| Guttene i gruppa vår spiller og har det gøy med koreanske gutter! Spontan kamp. Fint og få lov til å være i samspill med lokale. |
 |
| Lokale tilskuere. |
 |
| Så er det take-off.day. Takk og farvel og klemmer til reisefølget. |
 |
| Storskjerm ved togstasjonen. Antar at ikke alle har TV i dette landet, og benytter anledningen når de er i storbyen. Vanlige folk tiltrekkes skjermen i likhet med soldatene som sitter på et lasteplan. |
 |
| Mannen i gata på benker foran den gedigne skjermen. Det er styrt det de får se. |
 |
| Vi toger oss gjennom Korea og helt til Dandong i Kina. En togtur på.... timer. Vi får se mer av livet på landet. Menneskene her er nok litt nysgjerrige på alle turistene i toget. |
 |
| Livet på landet ved den kinesiske grensa fortoner seg likt som det vi har sett rundt hovedstaden og mot grensa i sør. |
 |
| I restaurantvogna. Dårlig med matlyst for min del, ikke helt god i magen etter grillet and på koreansk vis, men jeg holdt de spisende med selskap. Det var visst ikke ønskelig at jeg skulle knipse her, skjønte jeg etterpå... |
 |
| Ingrid er en svært pliktoppfyllende og super reisevenninne. Her er hun litt stressa for at hun får påpakning for bilder hun ikke har tatt, og sletter i veg. Samtidig er hun effektiv og rydder opp i et enormt antall med bilder tatt de siste fem dagene. |
 |
| Henter ned kofferten som skal gjennomgås av tollerne. De ser fort gjennom både koffert og kamera. Noen i reisefølget vårt glemmer de å sjekke. |
 |
| Begge bruene ble bombet under koreakrigen for å forhindre at kinesiske soldater kom seg over til Nord-Korea. Brua til venstre er virksom i dag, vi kom med toget over den, og vi registrerte mye lastebiltrafikk fram og tilbake. Brua til høyre står som den ble bombet under 2. verdenskrig, men har fått påført en plattform hvor det står kikkerter hvor man kan se over til det landet som få har besøkt. Det tas også penger for å komme seg på denne brua. Tipper det ikke er fri ferdsel på nabobrua heller... |
 |
| Den kineisk-koreanske vennskapsbrua som går fra Dandong i Kina, over elva Yalu, og over til det mystiske nabolandet. Mange som har prøvd å forsere denne elva i håp om et bedre liv på den andre siden. For noen har det lyktes, andre ikke. Utrolig mange skjebner, triste tilfeller og ufattelige historier. Men det fikk vi selvfølgelig ikke høre om på denne turen. Vi er slitne etter mange inntrykk, men glade for at vi valgte å gjennomføre turen og svært lykkelig over å komme oss helskinnet ut igjen! |
 |
| Chinese sunrise ønske velkommen!!!! |
